Prognytt

2021 – et godt albumår

Per-Helge Berg 12. januar 2022 Anmeldelser, Nyheter

Prognytt var i 2021 bare delvis til stede, for å si det slik. Det skyldes en rekke omstendigheter, men det skal vi la ligge nå. Det blir ingen albumkåring fra Prognytts side i år, men det betyr ikke at redaksjonen – som kun består av undertegnede – ikke har gjort seg opp en mening om utgivelsene i 2021…

Det er mildt sagt langt fra alle utgivelser innen prog som Prognytt har fått med seg i 2021 – det er vel i praksis umulig – så de albumene som listes opp under er blant de som faktisk er lyttet til og hørt gjennom! Vi kommer heller ikke til å rangere disse, men nevner album som har gjort et godt inntrykk på Prognytt i året som har gått.

Og er det noen band eller artister som ikke er nevnt her, så er ikke det nødvendigvis fordi undertegnede synes det er dårlig, men mest sannsynlig rett og slett fordi de ikke er hørt!

Vi begynner med norske utgivelser i dag (de utenlandske albumene kommer til uka), og da er det vanskelig å unngå Meers utgivelse «Playing House».

Andreskiva til bandet som blander både pop, prog, jazz og folk og mer til er en utsøkt affære. Glimrende låter, knall produksjon og selvsagt nydelig framført med kanskje to av landets beste vokalister. Sannsynligvis min personlige favoritt fra 2021 om jeg ble tvunget til å velge… Men som sagt, jeg nevner albumene i tilfeldig rekkefølge!

Veteranene i Kerrs Pink kom også med en ny skive i fjor – «Presence Of Life». Og beviste at det ikke er noe i veien med å ta seg god tid med å lage album! Det er åtte år siden sist, men veteranene slo til med et tidvis glimrende album. Å få Eirikur Hauksson inn som vokalist var ingen dårlig idé det heller!

Kornmo kom i fjor høst ut med sin tredje skive – og den første på Apollon. Jeg må innrømme at jeg har slitt litt med de to første platene, som jeg synes var ganske ujevne, men med «Fimbulvinter» synes jeg de har truffet planken – spesielt tittelkuttet er nydelig musikk. Å gi ut instrumental prog er en vanskelig øvelse, men denne gangen lander trønderne trygt. Deres overlegent beste og jevneste album hittil.

Needlepoint er nok et eksempel på et band som har gått under radaren for meg. Så jeg må beskjemmet innrømme at deres femte album faktisk er det første jeg har hørt med dem! Den litt lette, psykedeliske poprocken disse gutta leverer på «Walking Up That Valley» er en musikalsk vitamininnsprøyting som raskt ble en favoritt hos meg. Aldri for sent å oppdage god musikk!

I 2020 ga Laughing Stock ut det glimrende albumet «The Island» og allerede i fjor kom bandet med sitt fjerde album «Zero Acts 1&2». Det er av minst like god kvalitet! Bandet beveger seg vel mest i neo-prog-landskapet med vare og skjøre melodier med en stor andel akustiske innslag. Stemningsfullt og vakkert og enkelte ganger mer poprock enn prog.

Suburban Savages er hjertebarnet til Panzerpappa-trommis Trond Gjellum. Fem år etter sitt forrige utmerkede album leker bandet seg videre med albumet «Demagogue Days», og ja, jeg skriver «leker» med vilje. Mens Panzerpappa på mange måter holder seg til det strengt kompositoriske (uten at jeg vet det 100 prosent…), så er Suburban Savages mer å betrakte som et lekent musikalsk prosjekt som ikke bryr seg altfor mye om strenge rammer og oppbygging. Her hører jeg alt fra Saga til Gentle Giant og alt fra synth-pop til tunge, melankolske partier. Som vanlig fra denne kanten et musikalsk overflødighetshorn. Skulle ikke forundre meg om jeg brukte den betegnelsen på forrige plate fra dem også…

Gjellum er for øvrig også med på neste plate, i det som nærmest er norsk progs hvem-er-hvem, nemlig Mythopoeic Mind. Her forenes musikere fra band som Panzerpappa, Gentle Knife og Pymlico. Kjernen i bandet fra debutskiva er beholdt på deres andre skive, «Hatchling», og her er det Gjellums Panzerpappa-kollega Steinar Børve som er hovedmannen. Uten at det skal virke negativt, så synes jeg dette albumet kommer litt raskere under huden på meg enn debuten. Alt fra åpningslåten med herlige blåsearrangementer og vokal, til mer synthpop/synthrock-aktige partier og akustisk melankoli. Et variert, vakkert og spennende album.

Da debuten til Himmellegeme kom i 2017, likte Prognytt skiva så godt at albumet like godt ble kåret til årets debut. I år blir det ikke noen kåring slikt sett, men 2021-utgivelsen «Variola Vera» kommer definitivt høyt opp på lista. Bandet beviser at de har mye å fare med selv om de på denne plata lefler med litt andre stilarter enn symfonisk prog. Her går det i alt fra mer lekne, poppete låter til atmosfæriske og symfoniske partier. Men det er ikke feil å lage fengende prog heller! Og dette albumet fenger absolutt nok til å være blant noen av årets definitive høydepunkter.

Leprous er et band som er kjent for å gå egne veier, og med albumet «Aphelion» beviste de det til fulle i 2021. Her leker de seg med det meste, men er kanskje litt mindre tyngre enn før. Med bruk av både en ordentlig strykekvartett og en blåserekke så er dette et imponerende variert progverk. Jeg har egentlig aldri kommet helt under huden på Leprous, men nå begynner jeg å bli frelst!

Den kanskje største overraskelsen for meg i fjor, er solo-skiva til Marius Leirånes fra Pixie Ninja. Albumet har fått tittelen «Langtidsperspektiv» og selv om jeg ikke fikk rotet meg til å høre den før ganske sent i fjor høst, så traff den meg rett i mellomgulvet! Skiva kom ut i sommer, mens jeg var opptatt av å kjøre båt langs norskekysten – en av årsakene til at jeg har måttet bruke høsten til å høre gjennom mange plater. Leirånes har fått med seg et knippe av norske progmusikere på øverste nivå på festen – som Ketil Vestrum Einarsen, Gaute Storsve, Trond Gjellum, Thomas Meidell og Jacob Holm-Lupo. Albumet griper tak i meg fra begynnelsen (pun intended!) og slipper ikke tak før langt etter siste kutt. En atmosfærisk, melankolsk og stemningsfull reise med elementer fra elektronika, kraut, pop og rock!

En annen artist som også må nevnes, er den mer ukjente gitaristen Bjørn Nes fra Arendal, som i september ga ut albumet «Abacus» på egen hånd. Jeg er faktisk litt usikker på om det finnes i fysisk format eller kun er tilgjengelig digitalt. På dette albumet gjør han det meste selv, men har god hjelp av flere musikerkolleger. Lokalt på Sørlandet har han vært aktiv i flere år. Albumet er en blanding av både hardere rock, prog og mye mer. Selv kaller han det for «En cocktail av 70-talls power-pop, blues-basert rock, prog, og barokk-farget samtidsmusikk». Det siste kommer ikke minst til syne i hans gitar-kvintett i fire satser – som faktisk er et stykke klassisk musikk innimellom rocken med en strykekvartett (fioliner, bratsj og cello) og el-gitar! Helt tydelig en musiker med mange ferdigheter! Og en spennende utgivelse som flere burde få med seg!

Et lite sidespor til slutt: Alt før nevnte Jacob Holm-Lupo tar i er ikke nødvendigvis prog, og det er fjorårets Donner et godt eksempel på. Det er mer elektronika enn noe annet, men likevel en av mine favoritter fra fjoråret, som jeg tenkte bare å nevne sånn i forbifarten. Jeg hører jo ikke på prog hele tiden, det gjelder vel de fleste av oss? Albumet «Hesitant Light» var derfor en positiv overraskelse i fjor, selv om det vel havner litt vel langt ut i periferien når vi snakker om prog. Men jeg har sett at flere andre proggere har inkludert dette albumet i sine lister, så da gjør jeg progparaplyen litt vid jeg også! Uansett et meget dyktig stykke musikalsk håndverk fra denne musikalske Duracell-kaninen!

Det er en tøff øvelse, men har du disse tolv nevnte albumene i samlingen din har du tvilsomt fått med deg kremen av norske progalbum (og relatert) som ble utgitt i fjor. I tillegg må nevnes i fleng flere andre album, som for eksempel Anders Buraas’ «Tarot», Caligonauts «Magnified As Giants», Tusmørke med «Jordisk krim», Jordsjøs «Pastoralia»,  35 Tapes’ «Home», Motorpsychos «Kingdom Of Oblivion», og en rekke andre som jeg ikke fant å plassere helt på topp, eller rett og slett ikke har fått hørt.

Ønsker noen av dere som leser nå å sende inn deres egen toppliste, så anbefaler Prognytt å gå på Facebook og være med på avstemmingene i gruppene Progheads og Ny Norsk Progressiv Rock. Vi kommer til å skrive om resultatene av disse to avstemningene når de er unnagjort. Det er det nærmeste Prognytt kommer en leseravstemning i år!

 

Facebook Comments

Like this Article? Share it!

About The Author

Jobber til daglig som journalist. Mangeårig progelsker. Båtgal og tar gjerne egen båt til progkonserter og festivaler (hvis mulig!). Amatørtrommis. Har en bred musikksmak, men med rock og progrock som favorittmusikk. Liker mange forskjellige band, som Gentle Giant, Genesis, Saga, The Windmill, Magic Pie og White Willow – for å nevne noen få.

0 Comments