Det beste fra utenlandsk prog i fjor

Last Updated on: 12th oktober 2023, 11:00 pm

Det kommer utrolig mye bra musikk fra utlandet også, selv om Prognytt – mest av kapasitetshensyn og ikke manglende interesse – har valgt å konsentrere seg om norsk prog i all hovedsak. Utlandet er et stort land, så sannsynligheten for at vi har gått glipp av en god del utmerket musikk er mildt sagt stor!

[dropcap]M[/dropcap]en igjen, av det jeg har hørt så har undertegnede valgt ut noen favoritter fra året som gikk. Noe er artister og band jeg uansett ville ha hørt, noe har kommet meg i hende mer eller mindre tilfeldig, mens andre igjen har jeg blitt tipset om.

Akkurat som i oversikten over fjorårets norske favoritter så har jeg valgt ut noen plater som jeg presenterer i mer eller mindre tilfeldig rekkefølge. Jeg har altså ikke valgt ut noen soleklar ener, det får andre ta seg av…

Vi kan begynne med en artist jeg egentlig ganske nylig begynte å høre på. Undertegnede er medlem av HPRS og mottar i den forbindelse en bunke CD-plater med prog fra inn- og utland (i tillegg til det som kommer til Prognytt), og her har jeg fått noen aha-opplevelser. Det gjelder ikke minst Lee Abraham, kanskje først og fremst kjent fra bandet Galahad, men han har faktisk en svært lang solokarriere bak seg, og fjorårets “Only Human” var dermed hans tiende album! Selv oppdaget jeg ham ikke før albumet “The Season’s Turn” som kom ut i 2016 og som ville vært et soleklart årets album for meg da – hvis jeg hadde skrevet blogg da. Og det albumet gikk jeg uansett ikke hørt på før i forfjor… Lee Abrham spiller neo-prog, og kan til tider være innpå AOR i de mest kommersielle låtene, men på fjorårets skive er han mer mørkere og noe mer vanskelig tilgjengelig enn de mest kommersielle forsøkene. Noe jeg synes kler ham. Absolutt en av mine høydepunkter fra i fjor.

En annen nestor innen prog er Robert Reed. Han har en imponerende produksjon og er vel mest kjent for Magenta og Cyan. Han er representert med to album på min liste over fjorårets beste musikalske øyeblikk. Allerede nevnte Cyan skal vi komme tilbake til, mens denne gangen skal det handle om hans solo-plate “The Ringmaster – Part One”. Episk, storslått, stemningsfullt og til tider nydelig musikk med referanser både til klassisk prog, noe folk-inspirert og neo-prog. Dog kan inspirasjonen i enkelte partier minne litt vel mye om en del andre artister. Særlig gjelder dette kuttet “The Defeated Army” som oppleves som en blanding av Fleetwood Mac og Mike Oldfield. Særlig sistnevntes unike gitarlyd fra blant annet “Tubular Bells” er lett gjenkjennelig. Og hans Oldfield.inspirasjon har da også manifistert seg på tidligere album. Samtidig synes jeg at Reed legger til mye av sitt eget preg i musikken. Men jeg tror nok Oldfield-fans vil sette pris på dette albumet. Og selv er jeg altså veldig fornøyd med resultatet!

Mastodon ble jeg tipset om for noen år siden av en kollega på jobb der vi satt og jobbet en sen kveld. Jeg tror det må ha vært ved påsketider eller juletider, for vi var svært få på jobb og lite å gjøre. Så vi begynte å snakke om musikk. Det er noen år siden, for jeg mener å huske at jeg hadde begge bena på plass da, og jeg ble amputert i 2015. Men tipset viste seg å være godt, og siden har jeg fulgt bandet, om ikke hengivent, så i alle fall med interesse. Og fjorårets dobbeltalbum, “Hushed And Grim”, plasserer seg helt der oppe blant mine favoritter, ikke bare når det gjelder bandets egen katalog, men også altså høyt oppe blant fjorårets utgivelser. Progmetal er en sjanger der jeg er veldig kresen, men Mastodon har ennå til gode å skuffe meg veldig, noe et annet meget berømt band i sjangeren til stadighet gjør…

Jeg nevnte Cyan tidligere i forbindelse med Robert Reed, og nå har jeg kommet til deres album – “For King And Country”.  Om Cyan er et band eller et prosjekt fra Reed kan jo diskuteres. Forrige album kom jo helt tilbake i 1999 og i tillegg er jo fjorårets utgivelse rett og slett en nyinnspilling av debutalbumet fra 1993! Jeg har derfor diskutert litt med meg selv om jeg i det hele tatt skal ta med dette albumet på en toppliste fra 2021? Jeg har, som dere skjønner, endt opp med å gjøre det. Ikke minst med tanke på at jeg ikke har hørt originalen fra 1993, og at det dreier seg om en totalt nyinnspilling. I 1993 spilte Reed alle instrumentene selv, på 2021-versjonen har han faktisk et fullt band med. Til og med coveret er en oppfriskning/ny versjon av det originale! Og som han selv skriver så er sangene skrevet om, arrangert om, i noen tilfeller også forlenget. Og når resultatet blir såpass bra som det er, så klager jeg ikke. Dog kunne nok dette albumet like gjerne vært et soloalbum, egentlig.

Svenske Isildurs Bane og Peter Hamill har tydeligvis funnet hverandre. I fjor kom det andre albumet hvor de samarbeider – “In Disequilibrium”. Og for et album! Jeg synes dette er hakket over forrige album med Peter Hamill, som kom i 2019. Jeg vet nesten ikke hva jeg skal kalle dette – symfonisk prog med både spacerock og jazzelementer? Sleng inn en dose med new wave kanskje også? Kombinasjonen av både marimbas, ekte strykere og blåseinstrumenter sammen med store lag av keyboards, synther, perkusjon og gitarer er uovertreffelig. Naturlig nok også noe inspirert av Van Der Graaf Generator, men kanskje mest på grunn av stemmen. Men musikken er fascinerende og spennende og ikke minst virker Hamill inspirert av samarbeidet. Lenge siden jeg har kost meg sånn med en plate!

Nederlandske Kayak er egentlig et band jeg i mange år hadde hørt om, men aldri sjekket ut. Men da de skulle spille i Norge for første gang for noen år siden, så kjøpte jeg billett og satte meg ned for å lytte meg litt opp til konserten. Og jeg ble positivt overrasket! Ikke alt som var gull selvsagt, etter en karriere på 40 år er ikke det så vanskelig å forstå. Men jeg ble positivt overrasket, ikke minst over det som da var deres nyestne album, “Seventeen”. Og konserten var jo knallbra! Derfor er jeg veldig glad for å kunne gi tommelen opp også for deres utgivelse fra i fjor – “Out Of This World”. Her viser veteranene sin spennvidde med alt fra det jeg nesten vil kalle for poprock/AOR til mer symfoniske partier. Alt gjort med sans for gode melodier og catchy riff tvers gjennom. Alt er dog ikke like vellykket, men som helhet synes jeg det er en variert og fin plate. Nå skal Kayak legge inn årene for godt (og etter planen holde sin siste konsert, i alle fall i utlandet, på We Låve Rock i mai), men om det betyr slutt kun på turnelivet eller også omfatter plateinnspilling vet jeg ikke. Hvis det er tilfelle er dette ikke den verste svanesangen de kunne ha besørget.

Amerikanske Styx har holdt på like lenge som Kayak. De overrasket stort med sitt forrige album – “The Mission” – i 2017, som viste et overraskende vitalt band, kanskje bedre enn på mange år. Som jeg selv skrev da: “De finner kanskje ikke kruttet opp på nytt – men det er i det minste tørt”… Albumet “Crash Of The Crown” synes jeg er enda bedre enn det forrige, og viser nok en gang at veteraner ikke nødvendigvis behøver å være utbrente. Sitatet mitt fra 2017 står seg fortsatt, men denne gangen synes jeg som sagt at det sitter hakket bedre – og vokalharmoniene er det vel nesten ingen som tar dem på. Får litt hjelp av Winston Churchill også… Riktignok er de farlig nær noen ganger til å touche ren pop og AOR, men som jeg allerede har skrevet et par ganger før i dette innlegget, så er helheten såpass bra at de kommer godt ut også med progbrillene på.

Og når vi først er inne på veteraner… Jeg får kanskje noen sure kommentaerer nå, men jeg synes faktisk at det som er igjen av Yes kom med et overraskende bra album i fjor! Så, da er det sagt! Selvsagt kommer det nok ikke opp blant de beste de har gjort i løpet av sin svært lange karriere, men som en som har avskrevet bandet for mange år siden, så var det en merkelig opplevelse å lytte til denne skiva og faktisk konstatere at dette likte jeg! Jeg opplevde Yes på sitt verste for mange år siden, på en konsert på Sentrum Scene hvor Benoit David sang falskt på hver eneste jævla låt! Men han fikk heldigvis sparken like etterpå. Mulig jeg får med meg en siste konsert med bandet før de legger inne årene? “The Quest” er et album som både oser av klassisk Yes og av en mer moderne sound. Steve Howe krydrer som vanlig med nydelig gitarspill over hele linja, og løfter på den måten mange av låtene. Denne gangen har bandet også benyttet et symfpniorkester fra Nord-Makedonia (!) på flere partier. Til slutt blir dette faktisk en veldig hyggelig lytteopplevelse.

Til å ha fått merkelappen “Progens supergruppe” så synes jeg personlig at Transatlantic har vært en gruppe jeg har hatt vanskelig å få tak på. Jeg synes det har blitt for svært og pompøst uten at bandet egentlig har gitt meg noe. Av den grunn har jeg egentlig ikke fulgt så nøye med på dem, men det er jo vanskelig å ikke registrere når de kommer med en ny plate. Det var også tilfelle i fjor. Albumet “The Alternative Universe” kom til alt overmål ut som to album – “Forevermore” og “The Breath Of Life” – og jeg anmelder dem som én utgivelse, selv om jeg kanskje liker “Forevermore” best. Det er liksom ikke noe beskjedent over gruppa – de har mye på hjertet når de komemr med en ny utgivelse… Det som er spesielt er at de to albumene egentlig er de samme – men “Forevermore” kommer som en dobbel-CD, mens “The Breath Of Life” er en enkelt-CD, men ikke bare med færre låter, men også andre innspillinger av låtene og i andre arrangementer. Så skal man ha alt, må man virkelig bla opp… Stormannsgalskap? Man kan saktens lure.  Men resultatet er uansett veldig bra, og jeg ville hatt problemer med å velge ut de låtene fra dobbelt-CDen som skulle med på enkelt-CDen. Det er nemlig en fantastisk reise supergruppa tar oss med på denne gangen!

Siste band ut på min favorittliste er Lifesigns. Når jeg jobbet i nærradio på 80-tallet husker jeg godt et intervju jeg hadde med medlemmene i Cutting Crew – som da dominerte listene med “I Just Did In Your Arms Tonight” – jeg hadde neppe tenkt at trommisen der skulle dukke opp i et band som Lifesigns 20 år senere… Men på den annen side, på Loreley for snart tre år siden opplevde jeg jo Gary Kemp fra Spandau Ballet spille gamle Pink Foyd-låter sammen med Nick Mason i Saucerful Of Secrets… Men på Lifesigns tredje album er Martin Beedle ikke lenger med, så egentlig var denne introduksjonen bortkastet… Men det var jo en artig historie da… Synes jeg. Uansett, John Youngs eskapader inn i progen med Lifesigns fikk stående applaus fra første stund, og det er ingen grunn til å sette seg ned etter dette tredje albumet heller. “Altitude” inneholder nemlig alt det et progband som nikker inn i neoprog-land skal ha: Melodiøs rock med atmosfæriske keyboards, nydelig gitarspill, sterke melodier og fengende riff. En liten fest av et album, spør du meg.

Da tror jeg at jeg setter strek for denne gangen. Noen vil sikkert sukke oppgitt over mine valg, andre være enige. Det er nok mange som savner noen åpenbare album, men selv må jeg innrømme, for å kanskje ta to av de mest åpenbare, at hverken Big Big Train eller Dream Theaters utgivelser imponerte meg i fjor. Slik er det bare, denne listen er absolutt subjektiv, og det jeg liker er absolutt ikke fasiten! Og bra er det! Selv om jeg har god smak…

En som jeg kunne tatt med er ukrainske Antony Kalugin, kjent fra band som Karfagen, Sunchild og Hoggwash. Han ga ut to album i fjor, “Stellar Gardener” og “Chamelon Shapeshifter”, hvorav kanskje det siste kunne sneket seg inn på min toppliste hvis den hadde omfattet mer enn ti album.

Både Steve Hackett, Steven Wilson, Frost og Caravan ga ut album i fjor, for å nevne noen, men de har jeg altså ikke funnet plass til. Og så er det garantert en voldsom stor mengde album som jeg ikke har hørt, og som jeg kanskje burde ha hørt – men det får jeg ikke gjort så mye med.

Det er altfor mye musikk der ute – og altfor liten tid.