DeLillos norsk progs frelser? Sludder og pølsevev!

Last Updated on: 23rd januar 2022, 11:00 pm

En historieløs journalist i Adresseavisen blamerte seg tidligere denne uken med å skrive «DeLillos fører an i progrockens comeback». Jeg vet ikke hva han hadde røyka når han skrev det, men jeg er overbevist om at vedkommende har befunnet seg på en annen planet i alle fall de siste 20 årene. Historieløst og pinlig. Direkte idiotisk!

[dropcap]N[/dropcap]orske band innen progrocksjangeren har de siste årene gjort at Norge internasjonalt ikke lenger bare er kjent for å være toneangivende innen black metal, men også innen progressiv rock – som ikke er en sjanger som plutselig har fått et oppsving under koronaen.

Oppsvinget har vært der i mange år, om enn ikke salgsmessig. Det er en annen historie. Historien har i tillegg uansett bevist at salgstall ikke nødvendigvis går hånd i hånd med kvalitet. Koronapandemien har ført til at band og artister – uansett sjangre – har skapt ny musikk og vært kreative siden turnè etter turnè og spillejobb etter spillejobb har gått fløyten.

Band som White Willow, Wobbler, Magic Pie, Gazpacho, Airbag, Lepreous, Lucifer Was, Tusmørke, Jordsjø, Soup, Pixie Ninja, The Windmill, Arabs In Aspic, Ring Van Möbius, D’AccorD, Panzerpappa, Oak og en drøss andre, har alle markert seg i utlandet de siste årene og årene før det.

At venstrehåndarbeid fra en såkalt musikkjournalist – med for mye karsk i koppen på jakt etter klikk – skal devaluere dette ved å utnevne Lars Lillo Stenberg som ansvarlig for norsk progs comeback er både latterlig, direkte helligbrøde og direkte respektløst både overfor ham og deLillos og de norske bandene som faktisk holder fanen høyt hevet i selve progrocksjangeren.

Vel, da har jeg fått det ut av systemet.

Jeg har aldri møtt Lars Lillo Stenberg, han er sikkert en hyggelig fyr – kunne i alle fall virke slik på tv-serien «Over Atlanteren» – og jeg har da også en god del deLillos-plater i platebunken også, men prog vil de aldri bli, selv på det siste albumet «Evige Dager». For øvrig er låta han ifølge TV-programmet lagde om bord (og spilte med besetningen som kor) også inkludert på plata.

Grepet de har tatt er at låtene går i ett med hverandre, noe som er en fin effekt, som dog ikke gjør albumet til prog av den grunn bare fordi det ikke er noen sekunders pause mellom hver låt. Dessuten er det en pause.. Sikkert der man må opp fra sofaen og snu LPen…

Oak under We Låve Rock 2021. Dette er prog – ikke deLillos! Foto: Malcolm Bernhard/Bernhardfoto.com. Brukt med tillatelse.

Jeg kommer ikke til å skrive en direkte anmeldelse av albumet, men konstatere at det låter umiskjennelig «deLillosk» og inneholder både veldig fine og mindre interessante låter. Enkelte steder kanskje noe mer rockete enn jeg har hørt dem før, noe som kan skyldes at albumet er spilt inn live i studio og får et litt upolert preg og at akustiske gitarer er mangelvare. Mange fine låter altså, krydret med noen instrumentalkutt. Faktisk er kanskje albumet noe av det bedre jeg har hørt med dem, og det kommer nok til å bli spilt en del.

Flere har nevnt at bandet lefler med Pink Floyd også, jeg synes det er like mye inspirert av Beatles. Men det skal innrømmes at de er i nærheten på den lille instrumentalen «En Av Dagene» – her er både gitarer og latter tydelig hentet fra Pink Floyd, mer som et respektfullt nikk enn noe annet.

Men prog altså?

Nei.

 

 

Facebook Comments

Redaksjonen

Jobber til daglig som journalist. Mangeårig progelsker. Båtgal og tar gjerne egen båt til progkonserter og festivaler (hvis mulig!). Amatørtrommis. Har en bred musikksmak, men med rock og progrock som favorittmusikk. Liker mange forskjellige band, som Gentle Giant, Genesis, Saga, The Windmill, Magic Pie og White Willow – for å nevne noen få.