Weserbergland: “Sacrae Symphonia no. 1” (2022)

Last Updated on: 12th oktober 2023, 10:56 pm

Det tredje albumet til Weserbergland har det tatt meg litt tid å få ordentlig under huden. Det er i motsetning til de to første, og kanskje særlig det forrige albumet, men “Sacrae Symphonia no.1” blir bedre og bedre jo mer jeg hører på det.

Det er også en av årsakene til at jeg er på etterskudd med å anmelde det. Jeg begynte å høre på det litt for sent, og var ikke forberedt på at det ville ta en stund før jeg begynte å innse at jeg faktisk likte det ganske godt.

Det som gjorde det vanskelig de første gangene var at jeg syntes – for å forenkle det litt – at støyrockelementene var litt for mye av det gode. Jeg satte mer pris på de mer rolige partiene, og det er for øvrig et førsteinntrykk som fremdeles er riktig i min oppfatning av albumet, men støyrockelementene bringer meg ikke så langt ut fra komfortsonen som de gjorde de første gangene.

Albumet består av én lang låt som er satt sammen av både skrevne passasjer og deler som er improvisert fram – og jeg mener bestemt at jeg hører tydelig forskjell på hvilke deler som er hva. Det varierer fra brede atmosfæriske synthlandskap til klassisk inspirerte passasjer til eksperimentell elektronisk musikk og, som sagt, massive støyrockelementer som får deg til å føle deg som den danske håndballkeeperen fra VM (hvis dere husker det bildet… bare google “dansk håndballkeeper VM” og velg bildesøk, så forstår dere hva jeg mener. (Av rettighetsgrunner kan jeg ikke legge det inn her på siden).

Til slutt blir dette en ganske så mektig, hard og tung affære, hvor det for det meste går for full spiker, men med noen “pustepauser” innimellom. Man trenger kanskje også en liten pustepause før man snurrer skiva en gang til, for dette er musikk som krever noe av lytteren, noe som er ganske deilig, egentlig. Og jeg oppdager nye ting for hver lytt.

Selv oppgir hovedmannen bak prosjektet, Ketil Vestrum Einarsen, at han er inspirert av alt fra venetiansk renessansemusikk til avantagardekomponisten Karlheinz Stockhausen og tysk eksperimentell rock fra 70-tallet og senere.

Den ene låta på albumet klokker inn på i underkant av 40 minutter og består altså av flere partier som så er redigert sammen til ett stykke av Vestrum Einarsen selv. Litt morsomt at Spotify ikke forstår konseptet lange låter og hardnakket insisterer på at dette er en single og ikke et album…

Sluttresultatet er deretter mikset av John McEntire (kjent fra en rekke band og prosjekter som Tortoise, The Sea and Cake, The Red Krayola, Gastr Del Sol, Bastro, My Dad Is Dead, Come, Seam, med flere).

Ketil Vestrum Einarsen (datamaskiner og synther) har fått hjelp av Gaute Storsve (gitar), Maria Grigoryeva (fioliner), Jan-Terje Augestad (piano), Jørgen Mathisen (saksofon), Ingebrikt Håker Flaten (bass). Vetle Larsen (trommer), Filippo Tramontana (fransk horn) og Manuel Domeneche (obo).

Jeg skal være såpass ærlig og si at jeg likte de to forrige albumene bedre enn dette, men når jeg kom over “støysjokket” og begynte å sette mer pris på kontrastene – som altså krevde litt tilvenning hos denne lytteren – så vokste albumet betraktelig i sin storhet. Men full score blir det altså ikke denne gangen.

Karakter: 3,5 av 5

Weserbergland: “Sacrae Symphonia no. 1” (2022). Apollon Records. Slippdato 18. februar, digitalt og CD samt LP i 250 eks.