Minneord over Klaus Schulze

Last Updated on: 1st mai 2022, 08:05 am

Tidligere denne uken døde en av den elektroniske musikkens pionerer, selveste Klaus Schulze. Prognytt har bedt musiker Trond Gjellum om å skrive noen minneord om Schulze.

Tirsdag 26. april sovnet Klaus Schulze inn, 74 år gammel, etter lang tids sykdom. Hans karriere strakk seg over mange tiår, og han ga ut mer enn 60 album.

Schulze ble ansett som en av foregangsmennene innen den såkalte Berlinerskolen innenfor elektronisk musikk, og han har også blitt betegnet som teknomusikkens gudfar. Samtidig var Schulze så mye mer enn det, og i musikken finner man klassisk, jazz og avantgarde i skjønn forening.

Schulze ble født i Berlin 4. august 1947, og spilte i tenårene trommer, gitar og bass i lokale band. I 1967 ble han med i rocketrioen Psy Free, og i 1969 ble han med i Tangerine Dream. Dette var på et tidlig stadium da gruppa spilte en fri blanding av jazz, rock og elektronikk som ikke låter som noe av det de har gitt ut etterpå.

Etter å ha bidratt på debutalbumet Electronic Meditation, forlot Schulze gruppa i 1970, både fordi han opplevde rollen som trommeslager begrensende, og fordi bandleder Edgar Froese ikke var villig til å prøve ut en del ideer som Schulze brant for.

Schulze slo seg deretter sammen med Manuel Göttsching og Hartmut Enke for å danne Ash Ra Tempel, som han laget albumet Ash Ra Tempel med. Men han ville videre, og i 1972 ga han ut sitt første soloalbum, Irrlicht.

Albumet har fått klassikerstatus, og regnes som et tidlig ambientalbum. Musikken er for det meste fremført på et delvis ødelagt orgel og lyden av et symfoniorkester tatt opp med kassettspiller og spilt baklengs, og selv om det på papiret låter ganske farout, er det ei stemningsfull skive.

På neste skive, Cyborg fra 1973, tok han i bruk en EMS VCS3-synthesizer, en banebrytende synth som Pink Floyd, Jean-Michel Jarre og The Who brukte, og nå kan man begynne høre Schulzes særegne lydbilde og uttrykk åpenbare seg.

Etter å ha spilt inn et album med Krautrock-supergruppen Cosmic Jokers i 1974, viet Schulze mer tid til komposisjon og økende beherskelse av sitt stadig økende arsenal av synther og sequencere, noe som gjenspeiles i skivene Picture Music (1974), Blackdance (1974), Timewind (1975), Moondawn (1976) og Mirage (1977).

Disse kan med rette kan kalles milepæler i elektronisk musikk, og viste en enestående beherskelse av musikalske teksturer som fikk utvikle seg i løpet av utvidede komposisjoner som ofte kunne vare over halvtimen. De lange oppbygningene og gradvise utvikling som brakte lytteren høyt opp i de soniske sfærer, og låttitler som Mental Door, Stardancer, Floating, Solar Wind og Mindphaser speilet hvordan Schulze ønsket at musikken hans skulle påvirke lytterne.

Schulzes stemningsfulle musikk egnet seg ypperlig som filmmusikk, og Body Love, hans syvende soloalbum fra 1977, var lydsporet til Lasse Brauns mykpornofilm med samme navn. Han lagde også musikk til filmene Barracuda og Next of Kin, og da komponisten Hans Zimmer komponerte lydsporet til Denis Villeneuves filmatisering av Dune, baserte han et av stykkene på albumet “Dune Sketchbook” på Schulzes “Frank Herbert”, fra Schulzes album X fra 1978. Zimmer er stor fan av Schulze, og beskrev Schulzes musikk som «den perfekte balansen mellom sjel og teknologi».

I løpet av 1980-tallet begynte Schulze å bruke mer og mer digital teknologi, både på instrumentsiden og til innspilling, og albumene Dig It (1980) og Trancefer (1981) markere en overgang til et lydbilde som er litt kaldere og noe mer sterilt enn på de ti første skivene.

På nittitallet ble han også flittig bruker av samples, og musikken antok et litt mer anonymt preg. Men Schulze endret i løpet av 2000-tallet uttrykket igjen og han blandet nå orkestermusikk og elektronikk på nye og spennende måter, noe som gjør en del av de senere albumene hans absolutt er verdt å låne et øre til.