Rapport fra Night of The Prog 2022

Last Updated on: 28th juli 2022, 03:40 pm

Prognytt ble på grunn av akutt sykehusinnleggelse og operasjon forhindret å dra ned til Loreley for å oppleve årets utgave av Night of The Prog-festivalen. Men heldigvis fikk vi alliert oss med Adventures Terje Craig, som har skrevet denne rapporten. Bildene vi har benyttet har vi fått tillatelse fra Gerianne Brenters til å bruke.

Night of The Prog XV – fredag 22.07
Årets festival åpnet med strålende solskinn og solfaktor 50 i amfiteateret oppe ved Loreley-klippen.

Det tyske bandet Soulsplitter fikk æren av å åpne showet, og de gjorde sine saker bra. De fem karene fikk vist seg fram på en god måte, og deres prog-metall hadde et variert uttrykk. Anført av den dyktige vokalisten Sami Gayed leverte de en solid times konsert. God lyd hadde de også.

Neste band ut var østerrikske Blank Manuskript. Om de ikke hadde manus, så det ut som de hadde vært i Wiener Statsoper og rappa noen fargerike antrekk… Musikken var like fargerik som musikernes klær. De brukte farger fra jazz, pop og hard-rock og spilte en svært bra konsert. Flerstemt vokal og stadig imponerende instrumentskifter. Dette var virtuost og samtidig livlig og underholdende. Også denne gjengen hadde veldig god lyd. Dagens første store høydepunkt.

Tyske Smalltape har sine fans, men jeg hører ikke til dem. Hele konserten ble dessverre skjemmet av altfor mye trommelyd i miksen, og med mye repetitive og monotone partier i låtene. Det hele tok seg opp litt i siste låta, men ikke nok til at jeg ble overbevist. Det heter at man skal gi seg mens leken er god, men de lange solopartiene på slutten var dessverre ikke gode nok til at de fenget meg. Prog handler ikke alltid om lange låter, snarere gode låter…

Neste på plakaten var engelsk/nederlandske Pure Reason Revolution. Det startet tøft med to presise metalgitarer, heftig tromming og saftig synth, men jeg klarer bare små doser med ferdigprogrammert bass og keyboards. Det som startet ganske lovende ble etter hvert litt enerverende. De hadde tidvis partier med glimrende trestemt sang, men lydmannen var også her litt ivrig på volumet på stortromma og den programmerte bassen. Det trakk dessverre ned helhetsinntrykket.

Engelske The Pineapple Thief leverte en svært bra konsert. Anført av vokalist/gitarist Bruce Soord fikk vi en energibombe av et show. Det er ikke til å komme unna at trommis Gavin Harrison gir dette bandet en ekstra dimensjon, og bassist/sanger John Sykes’ oktavsynging løfter tekstene fram. Denne gjengen forstår også hvordan de skal bruke arenaformatet. Jeg hadde aldri hørt The Pineapple Thief live tidligere, men dette var saftige saker. Flere jeg snakket med sa de aldri hadde hørt bandet bedre. Dagens andre solide høydepunkt.

Kvelden avsluttet med Renaissance, og det ble en «Husker du»-opplevelse for meg… De har en låtkatalog full av perler, men 75 år gamle Annie Haslam sleit tidvis fælt med stemmen og bandet
virket ikke helt på hugget. De låt rett og slett ikke spesielt samspilte til tider. Det var tidvis sjarmerende og noen ganger nesten litt trist å høre på. Det tok seg opp mot slutten, og de som holdt
ut fikk en slagerparade. Men, konklusjonen er nok dessverre at Renaissance trenger en renessanse. Terningen ble igjen heime i Trøndelag.

Night of The Prog XV – lørdag 23.07
Av diverse grunner gikk jeg glipp av Sentryturn (prog-metal band fra Berlin) og argentinske Fughu. Jeg snakket med folk som hadde fått med seg begge og de ga tommelen ned for det første bandet og tommel opp for argentinerne.

Traumhaus spilte et variert sett der de startet med melodisk progmetall før de etter hvert dro over i mer neo-progland. Keyboardist/vokalist Alex Weyland hadde nylig operert stemmen, så de hadde med Paul Villareal som innleid vokalist. Han gjorde sine saker svært så bra. God lyd hadde de også. Jeg hadde aldri hørt denne gjengen før, men jeg kommer til å sjekke ut deres utgivelser.

Engelske Jadis har jeg hørt en god del på plate, men aldri fått dem med meg live. De virket dessverre tidvis uinspirerte, og de slet veldig med lyden i starten. Frontmann Gary Chandler og keyboardist Martin Orford ledet kvartetten og det tok seg opp, men det ble ikke den helt store opplevelsen.

Når sola begynte å gå ned kom franske Lazuli med strålende musikalsk godvær. De er nå redusert til en kvintett, men det har ikke gått utover den musikalske kvaliteten og scenesjarmen. Vokalist/gitarist Dominique Leonetti hadde skrevet mellomstikkene sine på tysk og stavret seg gjennom dem til stor jubel fra publikum. Jeg skjønner ikke stort av tekstene og noe av musikken blir veldig repetitiv, men med sin utrolige musikalitet og sceneutstråling blir til og med en trønder revet med…

Til slutt fikk vi en maktdemonstrasjon fra Steve Hackett. Først noen sololåter der Andrea Lehmann på vokal/gitar imponerte. Deretter fikk vi hele «Seasons Out», alle fire sidene. Kompet med trommis Craig Blundell og bassist/gitarist Jonas Reingold satt som ei kule og da kunne resten av bandet bare danse oppå. Keyboardist Roger King og saxofonist Rob Townsend er så utrolig virtuose at de løfter det originale materialet enda et hakk. Vokalist Nad Sylvan har tidvis fått mye negativ kritikk, men denne kvelden låt han perfekt. Siden terningen ble igjen hjemme og gir litt for tilfeldige resultat, må jeg konkludere med at dette var festivalens desiderte høydepunkt.

Night of The Prog XV – Søndag 24.07
Våre venner Infringement fra Oslo og omegn åpnet ballet, og deres framføring av hele Alienism-albumet satt som ei kule. De klagde over litt vanskelige forhold på scenen i etterkant, men de kan
absolutt være stolte av sin debut på klippen. Vi er mange som gleder oss til fortsettelsen.

Neste på scenen var Voyager IV, og for å gjøre det kort; det hørtes ut som en duell mellom Richard Claydermann og Keith Emerson der Emerson tok til vettet og gikk i baren. De godt voksne musikerne var veldig dyktige, men det var energiløst og farlig nært heismusikk. Vokalistens merkelige intonasjon fikk min sangpedagog-frue til å rynke heftig på nesen, og flere gjorde som oss og benyttet anledningen til å ta en matpause.

Den matpausen ble gjennomført i hyggelig selskap, så jeg misset starten på Wired Ways sin konsert. Dette nimannsbandet fra Köln hadde scenesjarm, humoristiske tekster og dyktige instrumentalister. Musikalsk var de trygt forankret i rock fra slutten av 60-tallet og godt ut på 70-tallet. Et øyeblikk hørtes de ut som The Doors, plutselig et snev av Kinks før de sklei over i 10CC-land. Et svært hyggelig bekjentskap.

Jeg hadde gledet meg til å høre italienske Barock Project, for de låter utrolig flott på plate. Bandet skuffet absolutt ikke. Etter den første låta satt lyden også. Denne kvintetten utstråler musikalitet og med sin sceneenergi vinner de mange fans. Keyboardist/sanger Luca Zabbini er bare utrolig dyktig, og sanger Alex Mari har stemme og teknikk som matcher de aller beste. Dette var et av festivalens absolutte høydepunkter for meg. Blandingen av virtuositet, energi og sceneutstråling er uslåelig.

Hvordan låter britiske Colosseum uten grunnlegger/trommis John Hiseman da? Joda, det gynga godt av denne gjengen. De er fremdeles solid rotfestet i blues og jazz-rock fra 70-tallet, og veteranene Clem Clempson (gitar/vokal) og Mark Clarke (bass/vokal) drar lasset. Vokalist Chris Farlowe blir 82 om noen måneder, men han låter fremdeles tøft. De spilte selvsagt The Valentyne Suite og den ble dedikert til saxofonist Barbara Thompson (tidligere medlem) som nylig gikk bort. De nye medlemmene Kim Nishikawara (sax), Nick Steed (keys) og Mal Mortimore (trommer) har glidd godt inn i bandet. Nok en positiv konsert.

Bandet RPWL fra Bayern har et stort publikum, og de låter fint på plate. De låter for så vidt fint live også, men gud bedre så kjedelige de er. Kalle Wallner (gitar) og Yogi Lang (vokal) er de eneste som er igjen fra starten som Pink Floyd tribute-band. Nå spiller de bare originallåter, men det låter ikke spesielt originalt. Det er jo mer Pink enn Floyd noen gang kommer til å bli…

Øverst på plakaten denne kvelden var italienske PFM, og undertegnede har ikke hørt så veldig mye på italiensk prog. Jeg stilte uten forventninger, og bandet leverte en solid konsert. Dessverre gjorde Luftwaffe (les: tyske insekter) livet surt for mange, og for en trønder som er vant til 14-15 grader ble det veldig heftig med tre dager rundt 30 grader.

Prisen på mat og drikke inne på festivalområdet er ikke avskrekkende for oss nordmenn, men kvaliteten på maten inne på området er nok bare festivalminus. Tross varme og Lutfwaffe var NOTP
XV en vellykket festival. Undertegnede fikk noen nye og positive musikalske opplevelser, og det sosiale var som alltid 110 prosent. Det er bare å glede seg til Night Of The Prog XVI som er planlagt 14-17 juli 2023.

Skrevet av: Terje Craig.  Alle fotos: © Gerianne Brenters – Brukt med tillatelse.