Albumene vi ikke rakk å skrive om

Med tidlig båtferie og sykdom i tillegg, så har Prognytt havnet voldsomt bakpå med det meste. Ikke minst når det gjelder en del plater vi gjerne skulle ha skrevet om. I denne artikkelen summerer vi derfor opp, mer kortfattet enn ønskelig, noen av de albumene som kom i vår som vi ikke rakk å skrive om.

Adventure: Tales of Belle – part 1: Across The Ocean

Mitt ankepunkt mot veteranene i Adventure er at de har en tendens til å levere svært ujevne album, med noe flotte høydepunkter og deretter høyst forglemmelige låter. Unntaket var deres forrige album – » New Horizons» – som jeg synes er det beste de har gjort.

Det er også min mening etter å ha hørt det første albumet av to som spinner rundt historien om mordersken Belle Gunness. Etter første gjennomlytting var min konklusjon at bandet var tilbake til «gamle synder», men som så ofte når det gjelder musikk – ikke minst når det gjelder prog – så må man ta seg tid til å lytte, og album som først kanskje ikke falt helt i smak har en tendens til å vokse. Det samme gjelder dette albumet.

Dog må jeg si at første delen fremdeles ikke helt får fot hos meg, men så tar det seg mer og mer opp. Det begynner med den litt «quirky» (i mangel av noe bedre ord) «Haunted Wedding» og fortsetter med – for meg – platas høydepunkt «First Marriage». Deretter er det ren kvalitet tvers gjennom. Liker spesielt den følsomme gitarsoloen på «The Last Goodbye». Så plata ender med en opptur og jeg ser spent fram til oppfølgeren som kommer senere i høst, og som vi skal forsøke å være litt raskere på labben med når det gjelder anmeldelse!

Plateselskap: Apollon Records (2022). Tilgjengelig på LP og CD.

Karakter: (fem høyest):

Bjørn Riis: Everything To Everyone

Med sitt nyeste album har Bjørn Riis overgått seg selv. Fortsetter han på denne måten vil han snart blir mer populær enn moderbandet Airbag! På årets utgivelse klaffer alt – sterke låter, eminent gitarspill, stemningsfulle melodier og røff nok når han trøkker til, noe jeg tidligere ikke synes han har klart.

Men på dette albumet synes jeg alt klaffer, også når det gjelder tekstene er han på høyden hele tiden. Dette er uten tvil et av årets beste album, og han fortjener å få et publikum langt utover progfantastenes rekker.

OBS: Riis er snart aktuell med en EP der hans Pink Floyd-inspirasjon kommer enda tydeligere til uttrykk.

Plateselskap: Karisma Records (2022). Tilgjengelig på LP i svart og hvit/svart splattervinyl samt på CD.

Karakter: (fem høyest):

 

Pymlico: Supermassive

Arild Brøters opprinnelige soloprosjekt/ musikkollektiv som i praksis har blitt et band som også utmerker seg med intense og gnistrende liveopptredener; framstår på årets utgivelse som en bit mer funky enn tidligere, selv om de alltid har hatt funken i bakhodet. Faktisk er det partier her som minner meg litt om noen passasjer fra de tidligste utgavene av Level 42 – da de var mer et jazzrockband enn det de etter hvert dessverre utviklet seg til.

Som jeg bruker å skrive omtrent hver gang jeg skriver om instrumentalmusikk, så er det en svært krevende øvelse å lage et helt album med instrumentallåter uten at lytteren sporer av innimellom, og slik er det også denne gangen med Pymlico. Å ta seg en liten pause halvveis og deretter lytte mer på skiva, er å anbefale!

Det har ikke noe å gjøre med selve låtmaterialet, det er bare det at jeg føler det blir litt mye å høre på en hel skive med instrumentallåter, uansett hvor snerte låtene er og hvor mye spilleglede det finnes i materialet. Jeg beskriver i mine anmeldelser hva jeg føler når jeg hører på musikken, og er ikke så opptatt av taktskifter eller teknikk. Og jeg føler at Brøter & Co koser seg og har det gøy når de spiller, og det smitter over på låtene og skiva, som er en veldig hyggelig opplevelse. Med eller uten Roine Stolt som gjestemusiker!

Plateselskap: Apollon Records Prog (2022). Tilgjengelig på LP i svart og hvit vinyl samt på CD.

Karakter: (fem høyest):

Det kommer en del to i løpet av nester uke.