Ukens plateanmeldelser

Last Updated on: 28th oktober 2022, 12:36 pm

Denne uka prøver vi en ny variant. Tidspresset gjør at det blir vanskelig for Prognytt å skrive lange og grundige anmeldelser av de platene vi ønsker å anmelde og som det er relevant å anmelde for oss. Derfor har vi tatt den beslutningen å korte ned på anmeldelsene og samle dem i en felles, ukentlig artikkel.

Vi har måttet ty til dette som nødløsninger tidligere, dette er tross alt er prosjekt som drives på fritiden, men for å i det hele tatt få tid til anmeldelser og tid til andre ting å skrive om, samt jobb og andre fritidssysler, så tar vi dette grepet nå. Vi håper da å kunne skrive om flere utgivelser enn tidligere. Og i utgangspunktet satser vi på å legge ut denne ukentlige øvelsen på fredager.

Noen av de platene vi skriver om denne gangen har ligget litt lenge, men greit å få skrevet om dem. Etter hvert får det være et mål å skrive om utgivelser før de faktisk er ute, noe som vil være tilfelle ved noen av anmeldelsene som kommer neste fredag.

Adventure: Tales Of Belle – part 2: Unveiled By Fire

Adventure er ute med det andre albumet med historien om den norsk-amerikanske massemordersken Belle Gunness. Singelen «Confession» har vært ute en tid, og gjorde meg veldig spent på resten av albumet siden den traff meg midt i proghjertet som en herlig 70-talls symfonisk hard-rocker med øs av Hammond og minner meg litt om Uriah Heep.

Og bandet fortsetter i samme stil på albumet, fra den umiddelbart gripende åpningslåta «Cruel Mind» til den litt mer seige, men fascinerende «Belle’s Lament The Heat»  og over til vakre akustiske grep i «Absurd Scenes» som også briljerer med en følsom gitarsolo. «Golden Ore» har også et herlig driv, «No Regrets» gir meg rockemusikalvibber og albumet avsluttes med «Confession» – som jeg synes er albumets beste låt, og høyt opp blant mine Adventure-favoritter. Og ingen av de unevnte låtene er av dårlig kvalitet heller!

I det hele tatt synes jeg dette albumet er mer jevnt over bedre enn part 1 og kanskje også et av de bedre albumene bandet har gitt ut.

Plateselskap: Apollon Records (2022). Tilgjengelig på LP og CD samt digitalt.

Karakter: (fem høyest): 

Anders Buaas: The Edinburgh Suite

Det tok bare noen sekunder etter at jeg hadde satt på denne plata før gåsehuden begynte å komme, og jeg bare visste at nå kom jeg til å få en deilig musikalsk opplevelse. Og jeg fikk rett!

Dette må vel rett og slett være noe av det beste Buaas har prestert, og kanskje også noe av det mest melodiøse og lett tilgjengelige han har laget så langt. Noe som ikke er ment negativt – i prosjektet «Witches of Finnmark» var det en mørkere undertone, noe som ikke var så rart med tanke på temaet, men her er det mer positive, glade og vakre toner som kommer.

Det er ingen tvil om at dette er en hyllest til Edinburgh, det sitter i alle fall igjen som et helt klart inntrykk etter de to sporene er unnagjort.

Variert er det også, med innslag av folkelige toner, vakre akustiske mellomspill og besnærende melodier kombinert med mer rocka elementer. At det er mye vakkert gitarspill kommer vel heller ikke som en overraskelse.

Jeg er også veldig imponert over den klare og friske produksjonen – dette albumet kommer høyt på min toppliste i år!

Plateselskap: Apollon Records (2022). Tilgjengelig på LP og CD samt digitalt.

Karakter: (fem høyest): 

Wizrd: Seasons

Debutalbumet til Wizrd blander musikalske inntrykk fra både jazz, indie, rock og prog. Det er full fart fra start med et herlig driv og entusiasme, herlige funky grooves innimellom og fullt av innspill og vrier.

Folka i bandet har bakgrunn fra band som Spidergawd, Krokofant, Megalodon Collective, og Soft Ffog, og skiva er produsert av Martin Horntveth fra Jaga Jazzist.

For meg blir dette innimellom litt for hektisk, det virker som det skal puttes mest mulig inn i hver låt, så enkelte ganger synes jeg det rett og slett blir litt for mye av det gode. Men det er nok av godbiter til å gi tommelen opp for nok et nytt og interessant bekjentskap.

Karakter: (fem høyest):

Plateselskap: Karisma Records (2022). Tilgjengelig på LP og CD samt digitalt.

Soft Frog: Soft Frog

Denne utgivelsen har ligget lenge og ventet på å bli omtalt. Det er pinlig å innrømme at denne skiva kom allerede i mai, men men, slik er det blitt.

Også dette er en debututgivelse, og har mye til felles når det gjelder forrige omtalte debut, med felles medlemmer og felles bakgrunn fra flere andre band.

Musikalsk sett er dette heller ikke så veldig langt fra Wizrd, men her dreier det seg om instrumental musikk i en noe ubeskrivelig sjanger. Her er det nok snakk om mer jazz enn rock, selv om også rocken er til stede i fullt monn. Noe mindre hesblesende enn forrige artist, men nok av raske og brå vendinger også her.

Selv beskriver bandet seg som om Jimi Hendrix slo seg sammen med Deep Purple for å lage musikk som Gentle Giant gjorde, men gikk på trynet…

Vel, Gentle Giant-preferansene stiller jeg meg kanskje noe tvilende til, kan ikke høre noe utpreget inspirasjon, men rå gitarsoloer er det absolutt flere av! Instrumentale musikksjangere kan være en utfordring for lytteren, og også her sliter jeg innimellom med å holde på konsentrasjonen, men samtidig er det besnærende bra innimellom.

Jeg tror det er med dette bandet som med Wizrd, at de kanskje egner seg best live? Under fjorårets We Låve Rock-festival koste jeg meg for eksempel med Elephant9 og det massive trøkket og energien de hadde på scenen, men sliter mer med å kose meg med dem på plate.

Karakter: (fem høyest):

Plateselskap: Is It Jazz? Records (2022). Tilgjengelig på LP og CD samt digitalt.

Bjørn Riis: A Fleeting Glimse

Bjrøn Riis har allerede stått for et av årets beste skiver – og sin beste – med utgivelsen av albumet «Everything To Everyone» tidligere i år.

Forrige måned kom han ut med nok et album, et mini-album (eller EP som det het før i tiden…) der han ifølge plateselskapet skal la sin Pink Floyd-inspirasjon komme enda mer til uttrykk enn vanlig.

Dem om det. Riis har alltid ligget nært opptil sitt favorittband i det meste han gjør. Så rent musikalsk sett synes jeg det ikke er store forskjeller på «A Fleeting Glimse» enn de andre skivene hans.

Men så er det melodioppbyggingen da, spesielt på åpningskuttet «Dark Shadows – part 1» der avslutningen nok ønsker å minne oss på om hvor nydelig «The Great Gig In The Sky» egentlig er… Umiskjennelige likhetstrekk her ja!

Og slik er det også på de andre låtene, uten at jeg skal røpe for mye, men  flere vil nok nikke gjenkjennende til flere passasjerer – som ikke nødvendigvis er helt like, men som ligner nok på at man skjønner hvilke låter det siktes til.

Slikt sett kan vi jo forstå at denne EP-en markedsføres som et slags hommage til Pink Floyd. Og dårlig blir det aldri, selv om jeg nok fremdeles foretrekker forrige skive framfor denne.

Karakter: (fem høyest):

Plateselskap: Karisma Records (2022). Tilgjengelig på LP og CD samt digitalt.

Maraton: Unseen Colors

Maratons lenge etterlengtende oppfølger til debuten «Meta» i 2019 kom ut tidligere denne måneden.

Albumet er en litt ujevn blanding av låter som nok ikke treffer undertegnede helt, selv om det ikke er noe å si på produksjon og utførelse. Kanskje de rett og slett ønsker å gape over for mye?

Som vanlig blander bandet ulike sjangre i det som innimellom nærmest kan kalles for en slags melodiøs mild progpop-utgave som også har elementer fra alternativ rock i seg.

Selv hadde jeg kanskje ønsket litt mer trøkk på de mer rockete partiene, noe de kanskje tilfører live? Helheten er imidlertid litt sprikende, det går fra helt glimrende låter til partier hvor jeg rett og slett kjeder meg litt. Etter flere gjennomlyttinger er det deler av plata som kommer seg litt, men nei, jeg er nok ikke helt fornøyd.

 

Karakter: (fem høyest):

Plateselskap: Indie Recordings (2022). Tilgjengelig på LP og CD samt digitalt.

Major Parkinson: Valesa – Chapter 1: Velvet Prison

Det skal innrømmes at Major Parkinson er et band jeg har slitt med å komme under huden på. Det finnes noen slike band også, selv om jeg stort sett er altetende og liker mye.

«Valesa» er ikke noe unntak, men samtidig et album jeg liker bedre enn mye av det tidligere jeg har hørt med bandet. Selv mener de at denne skiva er mer poporientert enn tidligere utgivelser, men jeg er ikke helt sikker på om jeg er enig i det. Det spørs kanskje mer på hva man definerer pop som?

Joda, det er flere lettere popelementer her, men det har for så vidt bandet også vist tidligere. Det kommer mest til syne i kuttet  “Fantasia Me Now!” – som jo er en fengende sak, men litt langdryg. Låta er også den eneste jeg synes framstår som nesten mest pop, de drar den siden ganske langt der, ja.

Også «Live Forever» kan passere som poplåt. «Jonah» er en av mine favoritter på skiva.

Som vanlig når det gjelder Major Parkinson vokser plata ved flere gjennomlyttinger og jeg synes at låtmaterialet også er veldig godt, det er jevnt over mange gode låter her, ingen direkte plassfyllere, heller ikke blant de mer korte snuttene.

Karakter: (fem høyest):

Plateselskap: Karisma Records (2022). Tilgjengelig på LP og CD samt digitalt.