En tidløs klassiker fyller år

Last Updated on: 11th november 2022, 04:36 pm

I dag er det 39 år siden Yes-albumet «90125» kom ut. Riktig nok ikke et rundt tall ennå, men nesten, og det er jo tross alt freddan’…


Denne skiva er en tidløs klassiker, og har en mildt sagt broket historie.

I 1981 gikk Yes i oppløsning, og i 1982 introduserte Phil Carson fra Atlantic Records bassist Chris Squire og trommeslager Alan White for den sørafrikanske gitaristen og sangeren Trevor Rabin. Rabin hadde skapt seg et navn i Sør-Afrika med gruppa Rabbitt, og deretter begitt seg til Europa, det han ga ut tre soloalbum, jobbet som plateprodusent, sessiongitarist (blant annet for Manfred Mann’s Earth Band).

De tre fant fort tonen og bestemte seg for å starte et band sammen. Bandet fikk navnet Cinema, og alle var opptatt av å understreke at dette ikke var et gjenfødt Yes, men et helt nytt band.

I begynnelsen jobbet de som trio, men det tok ikke lang tid før de skjønte at de trengte noe mer for å fylle ut lydbildet, og de bestemte seg for å skaffe en keyboardist. Inn kom ingen ringere enn Tony Kaye, mannen som ti år tidligere hadde fått sparken i Yes og deretter hadde fristet en karriere som keyboardist hos David Bowie og bandet Badger. En kort periode var Kaye ute og erstattet av Eddie Jobson, men til slutt var det han som ble prosjektets keyboardist.

Trevor Rabin

Sammen med Trevor Horn gikk de i studio for å feste noen låter til tape. Etter å ha lagt vokalkarrieren på hylla ville Horn heller satse på produsentrollen – noe han lyktes veldig godt med. Suksessen til band som ABC, Frankie Goes to Hollywood, Propaganda og Art of Noise viste at Horn kunne produsenthåndverket, og han har etter hvert blitt en av popmusikkens virkelig legendariske produsenter, noe som skulle komme Yes til gode på alle måter på det kommende albumet.

Horn prøvde en liten stund å innta vokalistrollen igjen, men det ble etterhvert Squire og Rabin tok seg av vokalen. Det ble snart klart at de ikke hadde det som skulle til for å være hovedvokalister. Plateselskapet og managementet hadde ikke helt troen på dette, og de mente de fire måtte finne en mer karismatisk frontfigur, og slik ble navnet Jon Anderson brakt på banen.

Squire bet i noen sure epler, og tok kontakt. Anderson likte det han hørte, og takket ja til å bli med. Nå sto man altså i den absurde situasjonen at man hadde en kvintett som kalte seg Cinema der fire hadde bakgrunn fra Yes, og plateselskap og management visste at det ikke ville være mulig å komme unna Yes-fortiden – samt at det kommersiellt ville være lettere å selge dette prosjektet enn Cinama. Så, mot Rabins vilje, ble Cinema omdøpt til Yes.

Med denne bakgrunnshistorien blir det kanskje litt tydeligere hvorfor det Yes som nå gjenoppsto ikke kunne låte som det «klassiske» Yes fra midten av syttitallet: Det var rett og slett et helt annet band, dannet på helt andre premisser og som fikk navnet Yes av kommersielle hensyn. Det betyr imidlertid ikke at båndene til fortiden er kuttet. Albumet, som fikk tittelen 90125 (etter det opprinnelige platekatalognummeret), låter ikke som prog-Yes fra syttitallet, men har så absolutt paralleller til det de gjorde på de to første skivene, med sin vekt på sterke melodier, vokalharmonier, samspill mellom gitar, bass og keyboards heller enn flashy soloer pakket inn i mer konvensjonelle låtstrukturer.

Skiva starter med låta som splitter Yes-fansen mer enn noen annen, den super-catchy Rabin-skrevne rockelåta «Owner of a Lonely Heart». Mange hater låta som pesten for å være alt ikke Yes skulle være, men det kan ikke ta fra den det at det er et usedvanlig velskrevet stykke popmusikk som hvilket som helst band hadde drept for å få lov til å gi ut. Med sitt insisterende groove, smoothe produksjon, sofistikere vokalarrangementer, er det ei låt det går an å både rocke og danse til. Og kom ikke og fortell meg at Trevor Rabin ikke vet hvordan han skal spille en rockegitarsolo!

«Hold On» følger opp, og selv om den i høyeste grad får opp trøkket, og har en raffinert dynamisk struktur på grunn av et bra acapella-brekk, lider låta under litt for mange arenarock-klisjeer som tværes litt for lenge ut.

«It Can Happen» retter opp inntrykket. Dette er en utrolig velskrevet pop-låt med en sterk melodi, krystallklar produksjon, bra vokalarrangementer, og bruken av indiske instrumenter gir den et helt spesielt preg.

«Changes» starter med en stilig odd-time åpning skrevet av White. Etter heftig grooving i 17/8-takt, går det rett over i et streitere vokalparti der Rabin nesten låter som Andy Summers i The Police. Melodien er knallsterk, vokalharmoniene perfekte, og refrenget sitter som et skudd. Som ellers med låtmaterialet på skiva, er det veldig velarrangert uten for mye daukjøtt – her skal låtene leveres for å huskes, ikke for å vise seg fram.

Side to åpner med instrumentalen «Cinema». I utgangspunktet skulle dette være en del av en kvarterlang suite, men her er det kokt ned til en imponerende snerten låt som på sine to minutter får vist at gutta så absolutt hadde progfaktene i behold. Bandet fikk faktisk en Grammy for denne.

Deretter går så rett over i «Leave It», et utrolig velskrevet stykke poprock. Vokalarrangementet er atter en gang i toppklasse, og helt klart det som bærer låta. Et bidrag fra Graham Preskett på fiolin gir låta snert og særpreg, og det er ei låt som sitter igjen i øregangene når den er ferdig.

«City of Love» er derimot en aldri så liten nedtur. Dette er i bunn og grunn en generisk tungrocklåt basert rundt to akkorder, klisjefylt sologitar og kjedelig keyboards med en skrikende Anderson på toppen.

«Our Song» blir takk og pris en solid opptur. En kraftfull låt der den rocka åpningen bindes sammen med et utrolig velskrevet vers og refreng som med sin skiftning til half-time gir det låta en fin dynamikk. Keyboardist Kaye får vist seg litt mer fram, og Anderson synger utrolig bra.

Den over syv minutter lange «Hearts» avslutter skiva, og er i mine ører den beste låta av dem alle. Det åpner helt nede, og bygges sakte, men sikkert, ut via et tungrockparti til noe som ender opp som nesten-symforock med et fantastisk medrivende refreng. Her kan man ane litt av prog-Yes, og kombinasjonen av dette med gode hooks, strålende vokalarrangementer, resulterer i en låt som fortjener å nevnes blant andre storheter i Yes-katalogen. Midtveis i låta får Trabin vise seg fram med skivas beste gitarsolo før det går tilbake til det storslagne symfoniske igjen. Når man tror låta skal fortsette i dette sporet, skifter den plutselig gir og trøkk. Kaye kommer inn på surklende hammondorgel, White spiller nesten som John Bonham, og Rabin bidrar med powerkorder av en annen verden. Så er det tilbake til refrenget igjen, og det bygger seg ned igjen til stemningen fra åpningen.

Med dette avsluttes skiva, og Yes hadde skapt et album som skulle bli et av de mestselgende albumene i 1983 og 1984 og gi dem et comeback ingen – kanskje aller minst bandet selv – hadde sett skulle komme. En omfattende verdensturne brakte klingende mynt i kassa og en masse interesse fra et yngre publikum som var helt ukjent med syttitallsbedriftene.

Denne artikkelen er hentet fra et Facebook-innlegg skrevet av Trond Gjellum, kjent fra blant annet Panzerpappa, Suburban Savages og som Electrond. Innlegget er gjengitt her i Prognytt med tillatelse.

Facebook Comments

Redaksjonen

Jobber til daglig som journalist. Mangeårig progelsker. Båtgal og tar gjerne egen båt til progkonserter og festivaler (hvis mulig!). Amatørtrommis. Har en bred musikksmak, men med rock og progrock som favorittmusikk. Liker mange forskjellige band, som Gentle Giant, Genesis, Saga, The Windmill, Magic Pie og White Willow – for å nevne noen få.