Solid levert av veteraner på Rockefeller

Last Updated on: 12th oktober 2023, 10:35 pm

Junipher Greene leverte varene så det sang på Rockefeller torsdag. Bokstavelig talt. Dette var mitt første møte med Junipher Greene live, og det ga absolutt mersmak!

Bandet virket både ydmyke og spillesugne da de entret scenen på Rockefeller. Selv om Rockefeller ikke var utsolgt eller stappfull, så var det en ganske så full sal som ønsket veteranene velkommen. Tenåringene var ikke akkurat i flertall, noe bandmedlemmene spøkefullt bemerket, men publikum var i høyeste grad entusiastiske!

For undertegnede var det spesielt deilig å kunne være på en konsert der syklubbene så ut til å være fraværende, eller kanskje jeg bare var heldig med plasseringen? Mye unødvendig babbel var det i alle fall ikke. Kanskje så enkelt at folk var her for faktisk å høre på musikken?

Bandet startet med Al Koopers «I Can’t Keep From Crying Sometimes», som fiffig ble introdusert via en video på bakteppet fra en NRK-sending fra 1969. Når bandet på TV-opptaket begynte å spille var det imidlertid gutta på scenen som satte i gang. Bakteppet ble forsynt med videokutt og bilder fra 60- og 70-tallet gjennom store deler av konserten.

– Låta har vært med oss siden begynnelsen, og er den eneste coverlåta dere får høre i kveld, forkynte trommis Geir Bøhren etter at de var ferdige med åpningslåta. Deretter satte bandet i gang med det som var kveldens høydepunkt, framføringen av debutalbumet «Friendship» – kåret til Norges beste rockeplate.

Bandet virket som om de koste seg på scenen med sin tilnærmede originalbesetning – kun «unggutten» Jon-Willy Rydningen på orgel var ikke med på «Friendship», men har spilt med bandet siden 2008 på de få konsertene bandet har holdt. Han spilte som om han hadde vært i bandet siden bleiestadiet…

Freddy Dahl og Bent Åserud koste seg også helt tydelig på scenen, med til tider glitrende gitarspill og soloer, ikke minst av Åserud som virkelig utfoldet seg. Dahl var også stort sett stødig på vokalen gjennom hele konserten.

Rytmeseksjonen med Geir Bøhren og bassist Øyvind Vilbo var også solide. Når man tenker på at det er 50 år siden bandet ga ut albumet, så er det jo godt gjort å stille opp med fire av fem av bandmedlemmene fra debuten. Særlig med tanke på at det låt såpass bra som det gjorde.

I det hele tatt solid levert og utrolig gøy å høre bandet live! Til og med den korte «tulleinstrumentalen» «Attila’s Belly Dance» ble det plass til! 🙂 Instrumentalen er jo tilegnet Attila Horvath, grunnleggeren av legendariske Club 7 – der Junipher Greene var nærmest husband.

Som ekstranummer kom det faktisk en helt «ny» låt – riktignok skrevet på 70-tallet, men ikke spilt inn før i januar i år. Den kan høres på jubileumsboksen fra bandet, som straks er rundt hjørnet i et begrenset opplag på 500.

En siste sjanse til å høre Junipher Greene live kommer allerede 26. oktober, da bandet avholder en liten intimkonsert på Stopp Pressen – den siste på fastlands-Norge ettersom de to dager senere spiller på bluesfestivalen Dark Season Blues i Longyearbyen på Svalbard.

På Svalbard skal de også framføre temaet til filmen «Orions Belte» som Geir Bøhren og Bent Åserud står bak. Den låta skal de også spille – for første gang – på Stopp Pressen!

Undertegnede vurderer å dra dit også, i tilfelle det skulle bli siste gang bandet spiller live. Selv sa Bøhren på scenen i går at de ikke utelukket å gjøre «en A-Ha» med flere comebacks… Om de spiller like bra som på Rockefeller i går, så ser jeg fram til utallige comebacks!

Karakter (fem er maks):