Glimrende klubbkonsert med I Am The Manic Whale i London

Helt tilfeldig havnet Prognytt på konsert med det britiske bandet I Am The Manic Whale under et besøk i London og omegn for et par uker siden. Det Reading-baserte bandet hadde jeg ikke hørt om før rett før avgang, og bandet ble en meget positiv overraskelse.

Under Ruphus-konserten på Rockefeller for litt over tre uker siden kom jeg imidlertid i snakk med et par progkjenninger som begge hadde hørt om bandet, så det kan nok hende at flere av våre lesere også har kjennskap til denne gjengen.

Bandet har faktisk fire studioalbum bak seg, pluss en liveutgivelse, og den siste skiva – » The Bumper Book of Mystery Stories» – kom ut i sommer. På spillelisten på Camden Club sto hovedsakelig låter fra det nyeste albumet, men de serverte også flere låter fra albumet «Gathering The Waters». Jeg kjenner ikke hele katalogen deres så godt, men jeg mener at de spilte en låt hver fra de to andre utgivelsene også.

Camden Club er et lite, men koselig konsertlokale i gangavstand fra Chalk Farm-stasjonen på Northern Line. Denne kvelden (6. november), var det kun sitteplasser, med koselige sofaer langs veggen og flere bord foran der igjen. Jeg vil anslå at lokalet neppe tar mer enn rundt 100 i denne settingen, og at det vel var nærmere 70-80 publikummere til stede.

Oppvarmingen bestod av en fyr på akustisk gitar ved navn Tom Slatter, som jeg heller ikke har hørt om før.  En slags singer-songwriter, men ikke akkurat viser. Nesten akustisk prog til tider, med tekster som spente fra historier om verdens endelikt til hjerner på sprit, kravlende skjeletter, en kartograf som gikk seg vill og ymse… Faktisk overraskende bra.

Han kommuniserte også godt med publikum, så det ble en givende seanse. Han har visst også gitt ut flere album, så det spørs om ikke også han må sjekkes ut nærmere.

Veldig bra var også bandet I Am A Manic Whale. Glimrende progressiv rock med variert og godt låtmateriale og tekster som både hyllet frivillige redningsmannskaper til sjøs (som jo vant gehør hos en båtmann som meg) til en hyldest til oppfinneren av Rubiks kube!

Som låtskriver og vokalist/bassist Michael Whiteman selv sa det: “I’m a bit of a geek. I bet you didn’t see that one coming did you”.

Musikalsk sett kan bandet vel beskrives om neo-prog/proto-prog hvis man absolutt skal sette dette i en eller annen progsjanger, selv om jeg er tilbøyelig til å si at de utforsker også andre elementer, til tider nesten uforskammet popfengende partier før det går tilbake til både det utspekulert intrikate til det igjen melodiøse og fengende. Rockefoten kom også fram flere ganger.

Å trekke ut noen spesielle låter er vanskelig, jeg likte alt jeg hørte, men låter som «Secret Passage» – inspirert av barne- og ungdomsbøkene til Enid Blyton (hvis Fem-serie var spesielt populært hos meg når jeg var yngre), og «Nautilus» der de tok en liten «Yellow Submarine»-intro, peker i alle fall på at gutta har humor og ikke de mest tradisjonelle tekstene…

Nettopp tekstmessig og med tanke på humor og sceneopptreden passet bandet som hånd i hanske til sin oppvarmer, så dette var en meget vellykket kombinasjon! Jeg må også berømme opplegget med videoskjermen som backdrop, det fungerte utmerket og ga en ekstra dimensjon til konserten.

Selvsagt ble det tid til ekstranummer også ettersom et begeistret publikum ikke ville gi slipp på bandet. Et udelt positiv opplevelse, og jeg kommer garantert til å sjekke om dette bandet spiller i nærheten når jeg neste gang tar turen over til balløya.

Deres siste utgivelse kan også kjøpes med en egen bok til, med små noveller skrevet av alle bandmedlemmene, så vidt jeg kan se. Bandet kan sjekkes nærmere både på sin hjemmeside og på Facebook.

Karakter (fem er maks):